Dette reisebrevet kommer til å bli et noe mer personlig brev. Men kjenner at jeg vil skrive det slik.
En av mine hovedpunkter på min 4 måneders reise til India, var å besøke noen av hovedpilgrimsstedene i Himalaya, dette mot slutten av oppholdet da klimaet kun da ville tillatte det. Gangotri er et av hinduenes 4 viktigste pilgrimssteder som ligger i Himalaya områdene. Litt ovenfor Gangotri, ved Gomukh, kommer den hellige elven Ganges ut av en hule under breen. I Gangotri er det et tempel som i sommerhalvåret har en lingam (hellig statue, sten eller gjenstand, som holder vibrasjonen av en form av det gudommelige) i dette tilfellet Ganga (den hellige gudinnen og vibrasjonen som i følge den gamle 'puranic' historie reiste ned fra de himmelske sfærer og nå velsigner elven Ganges med sitt nærvær og vibrasjoner.
På dette tidspunktet på min reise bestemte jeg meg for å reise til Gangotri. Gangotri ligger i en høyde på ca 3150 moh. Jeg ville leie scooter i Rishikesh og kjøre oppover, via Uttarkashi. Folk jeg pratet med mente man trengte ordentlig motorsykkel på lengre reise opp i fjellene, men da jeg selv ikke hadde erfaring med motorsykkel, men hadde fått erfaring med scooter i Rishikesh, slo jeg disse rådene til side, og visste at scooter ville gjøre jobben fint. :-)
Et element som gjorde en slik reise særlig spesiell for meg var at jeg visste at jeg ved å reise opp i litt høyre høyde måtte møte et gammelt traume relatert til høydesyke. I 2002 gikk jeg på tur i Himalaya i Sikkim området, jeg gikk fort opp til en høyde på ca 4500 moh, uten hviledag. Og ble skikkelig dårlig. Det ble en skremmende og traumatisk opplevelse der jeg i tre dager var forholdsvis alene i fjellene med bare stein og berg , og følte at kroppen når som helst ville kunne kollapse og jeg ikke klare mer. Jeg kom meg etter tre dager ned til nærmeste landsby, og kom meg videre ned til lavlandet på sykehus. Men sjokket som hadde vart så lenge, ble sittende igjen i kroppen og psyken. Jeg kom meg gradvis, men selv år etterpå ville jeg kjenne symptomer bare ved å være i 'lignende' fjell i Norge, selv om dette ville være mye lavere høyde. Derfor hadde jeg til tross for min naturlige dragning mot Himalaya ikke reist dit igjen etter denne opplevelsen.
Jeg fant ut at jeg måtte reise gradvis opp i høyden og snu med en gang det evt. var nødvendig. Og slik kunne møte det gamle traumet og redselen så mykt og gradvis som mulig. Derfor var det fint å ha scooteren, riktignok var det litt uvant og jeg ble fortere sliten, av å kjøre på Indiske veier i fjellene. Etter et par dagers fin scooter tur, med fine omgivelser og spontane overnattings steder, kom jeg til Gangnani. Her var det varmekilder med sulfur som var fine å bade i. Jeg overnattet her i høyde på ca 1900 moh. Jeg visste at det var først neste dag jeg måtte møte høyde utfordringen og redselen i større grad. Jeg hadde tidligere på reisen vært i Dharamshala, da bodde jeg i en høyde på 1900 moh. I Dharamshala hadde jeg en dag prøvd å gå opp til et sted i en høyde på 2500 moh. Da hadde høydesyke symptomene plutselig slått til, uventet, vanligvis skal en slik høyde ikke være noe problem, men med min kropp med den tidligere historien, var jeg nok mer utsatt, samt at jeg generelt var litt redusert i kroppen akkurat på det tidspunktet.

I Gangnani merket jeg allerede at jeg var kortpustet, og kun klarte å gå en liten forsiktig tur, og ikke turte og kjente at heller ikke skulle, gå for langt eller mye. Neste morgen dro jeg avgårde med scooteren, det bar oppover og oppover, men på scooteren kunne jeg sitte avslappet, og måtte ikke anstrenge kroppen slik jeg hadde gjort i den tidligere traume opplevelsen. De fleste andre reisende til Gangotri ville reise direkte dit på en dag. Min plan var nå å ha neste stopp i Harsil i en høyde på ca 2700 moh. for å akklimatisere der. Dette ville være høyere en da jeg bare noen uker tidligere i Dharamshala fikk psymtomer. Noe jeg snart fikk se var at veien beveget seg høyt opp fra dalen opp til en annen landsby før den gikk ned i dalen til Harsil igjen, altså måtte jeg nå opp over 3000 moh.

Å be / bønn:
Jeg vil kort si noe om det å be eller om bønn i min erfaring. For meg er bønn en del av min åndelig vei og fordypning i meditasjon. I vår vestlige verden i dag så er min følelse at det generelt er store variasjoner i om man tar på alvor at det er noen kraft i bønn. Dette tror jeg igjen er forbundet med vår relasjon til Gud eller Gudsbildet i vesten i dag. Jeg følte for å skrive litt ekstra om Gud og gudsbildet vårt og har dette sist i brevet. I vesten føler kanskje mange ikke lenger for å be til en Gud som man har inntrykk av er en dømmende Gud, eller en Gud man ikke hvem hva eller hvem er. Selv opplever jeg at jeg kan sanse, kjenne, oppleve Gud både som en mer formløs kraft, som alltid finnes og alltid er nærværende, som kan erfares som endeløs fred, uendelig stillhet eller kjærlighet. Eller jeg kan i tilfeller som feks i bønn adressere denne kraften i form av feks himmelske far, gudommelige mor, som mesteren Babaji, Yogananda eller Jesus Kristus, eller elskede. Å tiltale Gud som elskede er nok litt uvanlig i kristen tradisjon, men ikke uvanlig innen enkelte andre tradisjoner som sufisme feks Rumi (den kjente Sufi poet)
Når vi ber til Gud, eller den tidløse Stillheten, eller den endeløse kjærlighet (vi kan ha vårt eget navn eller relasjon til denne kraften som er bak alt det skapte) fra bunnen av vårt hjerte fra vårt innerste så får vi svar, så vekker vi det gudommeliges respons, det er min erfaring fra mitt eget liv og fra hva jeg har sett rundt meg.

Da jeg begynte turen opp i fjellene var bønn til blant annet gudommelige mor noe som kom naturlig. At det utrykte seg mot formen gudommelige mor hadde nok sammenheng om at jeg ba om at turen opp i fjellene måtte bli myk og vennlig, at gudommelige mors velsignelser måtte være med meg, at hun måtte omfavne meg og ta vare på meg. Mine tidligere tøffe høydesyke opplevelser hadde opplevdes så harde, og jeg følte det var viktig å ha mykhet med meg.

Da jeg begeveget meg oppover og oppover til landsbyen før Harsil, kjente jeg litt til høyden særlig i hodet (men det låste seg ikke i kroppen og lunger enda slik jeg hadde opplevd tidligere), jeg kjente angsten lå på lur. Jeg stoppet scooteren og bare stod stille og lot mykheten komme over meg, det hjalp. Så kjørte jeg veeeeldig sakte og mykt videre oppover, og stoppet igjen, lot spenningene få rom og hvile. Så saaakte videre, så stopper igjen. I denne fasen passerte jeg et landsbyområde og noen mennesker her og der, jeg gjorde inntrykk av at jeg nøt utsikten mens jeg fikk inntrykk av at de lurte på om det var noe galt med scooteren som kjørte så sakte. Jeg vurderte for hvert stopp om jeg burde snu og kjøre ned igjen, men etter en hvil der jeg ga nervesystemet rom til å roe seg ned endte jeg med å kjøre sakte videre hver gang. Til slutt var jeg på toppen og kjørte sakte og mykt ned til Harsil.

Flere ganger i livet har jeg presset meg selv for hardt, blant annet ved den tidligere høydesyke opplevelsen, samt en senere annen traume opplevelse samt til tider i små og store ting i livet ellers. Denne scooter turen ble et eksempel på å ikke presse meg selv for hardt, men likevel ha mot til å utforske å være levende og gjøre noe jeg drømte om og hadde lyst til å gjøre, men med villighet til å snu eller stoppe når nødvendig.

Fremme i Harsil var det vakkert, storslagen natur med snødekte topper i bakgrunnen. Harsil lå i bunnen av en dal der Ganges fløt gjennom, flere smale sidedaler kom ned her. Det var grønt og spredt bebyggelse. Kroppen opplevdes følsom for å være aktiv etter å ha kommet opp i høyden, og jeg gikk kun noen små lette turer, igjen husket jeg på å være myk og ikke presse for å skulle klare å gå mer eller lenger.

Neste morgen kjente jeg trangen for å bevege meg videre opp til Gangotri som var målet. Jeg tenkte at nå hadde jeg hvilt to steder underveis der de aller fleste andre bare drar rett opp så jeg tenkte det burde være ok å forsøke å reise videre. Jeg tok igjen scooteren, etter den tross alt vellykkede opplevelsen fra dagen i forveien gikk det lettere denne dagen, det var mer tillit i kroppen og psyken. Og ikke lenge etterpå var jeg fremme i Gangotri. Jeg møtte umiddelbart mange trivelige andre vestlige mennesker og hadde en fin dag i denne vesle fjell tempel landsbyen. Tempelet var stengt da det var for tidlig på sesongen til å være åpent, men det gjorde ikke noe, reisen dit handlet om noe annet en å måtte komme inn i tempelet.

Om natten i Gangotri våknet jeg halvett etter to timers søvn. Da hadde kroppen problemer med å puste. At pusten var ufri og kroppen hadde problemer med å puste naturlig kjente jeg allerede så altfor godt til fra min tidligere opplevelse hvor dette også ble sittende igjen i lengre tid i etterkant. Frykten lå nå på lur. Det jeg gjorde var å gi oppmerksomheten til meditasjon og lot pusten være som den var. Det ble nå ikke mulig å sove lenger og jeg lå resten av natten uten at det var mulig. Min bønn som jeg hadde sendt ut om at mine opplevelser måtte være myke og ikke bli harde var fortsatt med meg. Det hjalp meg til at denne natten på sin egen måte ble en verdifull og på sin måte fin opplevelse… Ved å gi oppmerksomheten til meditasjon kunne jeg være nærværende en stillhet og et nærvær som tok meg bort fra å låse kroppen og pusten ytterligere i angst til å hvile i fred. De neste fem timene denne natten var ikke kjedelige og ved hjelp av meditasjonen var det mer stillhet og fred en ubehag. For de som ikke kjenner så mye til meditasjon så handler det mye om ulike måter å rette oppmerksomheten bort fra unødig tankespinn, til å være nærværende (til å begynne med ofte nærværende kroppen eller pusten på ulike måter, og etterhvert nærværende den evige freden, stillheten og kjærligheten som finnes overalt alltid, bakenfor og inni alt det skapte). Halvseks om morgenen pakket jeg og kjørte så ned fra fjellet igjen ned til Uttarkashi. Oppholdet i Gangotri kunne ha vært lenger, men jeg må si meg fornøyd og glad for at min spennende reise tross alt gikk så godt som den gjorde, og ikke medførte noen videre retraumatisering. Vel nede i Uttarkashi jeg holdt på å reise videre selv om jeg hadde ønsket å besøke stedet, men møtte så noen tilfeldig som visste meg en riktig fin ashram ved Ganges, stille og fin. Først var pusten litt hemmet, men jeg sov godt første natten og det virker som mye har sluppet av høydesymptomene nå.
India er et spennede land som ofte gir innholdsrike opplevelser.
Skal ha noen dager til i Uttarkashi da det er fint og godt for meditasjon her jeg er nå.

Ønsker om alt godt til alle!
Må himmelske far, gudommelige mor, helgener fra alle religioner velsigne oss alle.
Må vi alle lære å leve i trå med din vilje elskede Gud, inspirer oss og fyll os med ditt nærvær.

Aum, Fred, Amen



Litt om vårt gudsbilde i vesten i dag. Vi opplever generelt at det før i tiden var mye overtro. Men med våre teknologiske, vitenskapelige og materialistiske fremskritt tenker den kollektive bevisstheten i dag at vitenskapen har alle svarene (dette litt grov og forenklet og slettes ikke slik alle tenker), og Gud og eller bønn er ikke viktig…
Opp gjennom årene har den kristne tradisjon ofte fremstilt Gud som en dømmende Gud. At vi er født som syndige mennesker og ved å akseptere kirkens ulike bud etc. får vi forlatelse. Det sies at de siste par tusen år har vi levd i ‘kali yoga’ en mørk tidsalder med hensyn til at menneskene har levd i forglemmelse av vår gudommelige natur. Det at vi alle er en del av helheten, av guds skaperverk, at vi alle slik er guds barn kan vi si. (Noe Jesus Kristus var fullt våken og realisert i erfaringen av.) Når menneskene opplever seg selv som adskilte fra helheten, fra hverandre, fra naturen og omgivelsene rundt seg, så kan mer primitive basis instinkter som ønsker å ha makt og kontrollere for å sørge for sin egen overlevlse ta over. Slike krefter har også infiltrert kirken opp gjennom årene. Dette kan vi se ved å se på historien hvor mye fælt som til tider har blitt gjort i kirkens navn. Slike krefter har også påvirket gudsbildet, og skapt en dømmende Gud som er adskilt og separert fra oss selv. Slike krefter har også skapt at bildet vi ser oftest av Jesus Kristus er hengende på korset. Ikke en Jesus Kristus i bildet av endeløs kjærlighet, som ville være mye mer korrekt eller passende symbol å fylle våre hjerter med. I kristen tradisjon har det fra min egen erfaring vært uklart hva slags bilde man har av Gud. Er den en gammel vis mann med skjegg… (nei ikke akkurat det…) Mange ved å reflektere over det vil kanskje være enig i at det handler mer om en slags positiv skapende kraft som ligger bak det skapte. Min egen opplevelse eller erfaring / følelse / persepsjon er at det ikke Gud handler om en adskilt entitet som sådan. At Gud derimot er en uendelig intelligent og uendelig kjærlighetsfull kraft bak alt det skapte som vi vi i øyeblikk kan erfare i større grad en andre. Men som allikevel alltid er der. Det varierer bare hvor våkne og reseptive vi er og i hvilken grad Guds nåde velsigner oss i øyeblikket, til å erfare ham eller henne, egentlig er den nåden der alltid… Uten guds nærvær og kraft bak alt det skapte ville alt bare vært kaos. Universet er uendelig komplisert og fint og smart bygd opp fra mikro kosmos til makro kosmos. Hvordan naturen er bygd opp, med de ulike sykluser med mer, er helt utrolig. Vi har kommet ut fra Guds essens og Guds essens er i oss. Menneskene, er skapt i guds bilde, sies det, og har en helt unik mulighet til å våkne opp til å erfare enhet med skaperen og alt det skapte. Men kan oppleve lidelse når denne erfaringen ikke er der.

Hei igjen. På min reise her i India har jeg fått litt erfaring med Ayurveda og Ayurvedisk detox (rense) prosess som kalles Panchakarma.

Etter mitt opphold i Arunachala i første halvdel av februar dro jeg til Mysore der jeg tilbringte 15 dager på et Ayurvedisk behandlingssenter der jeg gjorde den ayurvediske rense prosessen Panchakarma. Jeg hadde mer eller mindre ingen kunnskap eller erfaring med Ayurveda og slik behandling fra tidligere, men hadde fått dette anbefalt.

Først jeg gjorde etter ankomst var å møte legen som undersøkte meg slik ayurvediske leger gjerne gjør med å kjenne på pulsen, se på tungen og muligens øynene, og evt andre ting de observerer som jeg ikke vet om. Etter dette, noe som ikke tar lange stunden kan de ofte trekke en god del konklusjoner om ens generelle helsetilstand. Og kan ofte fortelle mye om deg som gjerne kan stemme overraskende godt. Ofte vil legen også spørre ulike konkret spørmål om hvordan man selv opplever kroppens tilstand på ulike måter. Ut fra dette vil legen ha dannet seg et bilde av hvilken eller hvilke 'doshas' som er personens naturlige legning. Og hvilke doshas der personen har en ubalanse.
Det er tre doshas: kapha, pitta og vata. Selv hadde jeg ikke greie på hva dosha er og har måttet sette meg littegrann inn i filosofien.
Ulike mennesketyper er naturlig mer anlagt enten kapha, vata eller pitta. Ayurveda sier at alle mennesker skal ha en naturlig balanse av de fem elementer : luft, ild, vann, jord og ether.
(Disse fem elementene er forøvrig sentrale også i kinesisk medisinsk tankegang)
Doshaene sier noe om balansen mellom disse elementene. Hvis det er en ubalanse skaper det gjerne sykdoms symptomer.

Jeg har laget en egen liten blog som kort beskriver Ayurveda her, og en som kort beskriver Panchakarma her!

Når derfor legen hadde funnet ut hva hvilke doshas som var min naturlige legning og hvilke jeg hadde ubalanse sier deres kunnskaper mye om meg og hvilken behandling som vil skape balanse i doshaene igjen.

Ok, tilbake til min erfaring med Panchakarma :
Vi fikk ca tre behandlinger daglig. Jeg hadde fått høre at vi skulle på mye deilig massasje som en del av behandlingen. Jeg erfarte fort at ayurvedisk massasje var annerledes en den massasje jeg var vant med fra vesten. Fra vesten var jeg vant med at terapeuten typisk ville gå varsomt men dypt inn i muskulaturen, og at jeg kunne hvile dypt inn i behandlingen og kjenne at dype spenninger i muskulaturen kunne løses opp. Terapeuten kunne gjerne være i et samspill med muskulaturen som han/hun jobbet med å frigjøre, og kunne også i etterkant si mye om hvor i kroppen spenninger satt.
I de ayurvediske behandlinger jeg nå fikk, var terapeutene i allefall på dette stedet i Mysore, ganske unge, og behandlingen opplevdes ikke alltid som utført med varsomhet og stort nærvær. Det var tydelig at det var et spesifikt behandlings program de gikk gjennom, og mange av behandlingene handlet mer om å massere medisinert olje eller andre ris og urte kurer inn i kroppen, enn nødvendigvis å frigjøre muskel spenninger direkte på samme måte som i vesten. I begynnelsen var jeg litt skuffet da jeg ikke opplevde et slik behag eller umiddelbar frigjøring av spenninger ved behandlingene jeg hadde håpet på. Men jeg forstod etterhvert at konseptet her var annerledes. Etter en dag eller to begynnte jeg å få medisinert ghee (renset smør), som jeg drakk hver morgen, og måtte nå kun spise en risblanding gjennom dagen. Dette i fem dager. Ghee skulle myke opp kanalene for lettere å frigjøre giftstoffer. Dagene gikk med til å gå fra den ene behandlingen til den andre, samt lett yoga praksis to ganger pr dag. Kroppen ble litt følsom og man måtte passe på ikke å fryse, selv om det var varmt klima, jeg måtte gå med bomull i ørene.
Ghee behandlingen vil hjelpe til å føre giftstoffer ut i tarmsystemet. Etter disse fem dagene fikk jeg en urte kur som førte til umiddelbar diaré, som skyllet giftstoffer ut av kroppen... Det føltes heldigvis ikke altfor ukomfortabelt, og etter noen runder var det over. Gjennom hele behandlingsoppholdet fikk jeg ulike behandlinger hver dag som kunne være massasje men også rennende lunken olje over pannen... Som skulle hjelpe å frigjøre mental stress... Ganske behagelig egentlig. Olje i kar ulike steder på kroppen som feks navlen. Øynene badet i ghee, for å frigjøre stress fra øynene.
Siste delen av panchakarma fikk jeg klyster med medisinert olje. Litt rart og uvant, men en vanlig og viktig del av en lengre panchakarma utrensing.
Noen dager av behandlings programmet kunne jeg være litt slapp, men dette er også noe jeg har opplevd siste to årene uavhengig av behandlingen.

Siste to årene har jeg opplevd forholdsvis hyppige forkjølelses symptomer og flere mange uker lange forkjølelser. I tillegg har jeg opplevd at energinivået har vært ustabilt og til tider nede i den grad at det i disse tilfellene har minnet om symptomer på kronisk utmattelse. Men det har heldigvis ikke vært konstant. I tillegg har jeg blitt fort sliten av mentalt fokus og anstrengelse som å jobbe konsertert på PCen feks.

Å få balansert energinivå og imunforsvaret var noe jeg håpet  at behandlingen skulle hjelpe til med.

Nå er det sikra halvannen måned siden jeg avsluttet Panchakarma behandlingen. Og jeg opplever særlig at det er lettere å konsentrere meg om mentalt arbeid uten å bli så fort sliten. I hvilken grad generelt energinivå stabiliserer seg synes jeg fortsatt er litt vanskelig eller tidlig å si.

Den totale konklusjonen av panchakarma behandlingen er at jeg opplever det har gjort meg godt.

Jeg utforsket Ayurveda videre i etterkant, med å besøke to ulike Ayurvediske leger i Rishikesh. Som jeg begge likte godt. Og jeg har fått fine råd, og synes tankegangen og behandlingsopplegget i Ayurveda virker helhetlig på en fin måte. Jeg har fått råd både om pusteøvelser, meditasjonsøvelser, diett råd, råd om døgnvaner, og Ayurvedisk medisiner som skal taes i tre måneder.

​Jeg har laget en egen liten blog som kort beskriver Ayurveda her, og en som kort beskriver Panchakarma her! 

Beste hilsen Parabhakti

Panchakarma - ayurvedisk detox

Kort fortalt :
Konseptet med Ayurveda Panchakarma kan forstås som den prosessen der kroppen blir behandlet for å eliminere giftige elementer.

Litt utdypning :
Sykdommer oppstår når toksiner blir akkumulert i kroppen og tetter de ulike transport kanalene. Usunt kosthold, livsstil, stress, endringer i miljøet etc fører til opphopning av giftstoffer i kroppen. Disse akkumulerte giftstoffer må bli utvist  for å holde kroppen sunn. Gjennom panchakarma terapi blir disse giftige stoffene fjernet for å normalisere den fysiologiske prosessen. Derfor kalles panchakarma terapi avgiftning terapi.

Prosessen inneholder tre trinn:

Purvakarma - Forberedelser som må gjøres før utrensing.
Pradhanakarma - Den viktigste avgiftende prosessen
Pashchat karma - Rehabilitering av kosthold og livsstil etter avrusning prosessen.

- Purvakarma: Disse trinnene er vedtatt for å myke opp kanalene og giftstoffer, slik at giftstoffer kan bli løsrevet og fjernet lett under hovedavgift prosessen.
Kroppen bli oljet internt og eksternt med medisinert olje eller ghee. Denne prosessen kalles "Snehana".
Det indre oljingen utføres ved administrering av små mengder av medisinert olje eller ghee internt.  Pasienten må spise flytende mat eller lett mat på dagen før intern oljing. Etter inntak av medisinert olje eller ghee vil pasienten oppfordres til å nippe varmt vann ofte. Når medisinert olje eller ghee er helt fordøyd, vil pasienten rådes til å konsumere lett mat.
Ekstern oljing er gjort etter ferdigstillelse av interne oljing. Hele kroppen eller kroppsdelen blir massert med medisinert olje. Ulike behandlinger finnes for å massere oljen på kroppen på ulike måter.  
Snart etter oljemassasjen vil kroppen eller kroppsdelen ​​utsettes for varme gjennom dampbad eller andre oppvarmingsmetoder i henhold til legens valg. Denne prosessen med å utsette kroppen for å varme kalles swedana eller svette. Både Snehana og swedana bidra til å myke opp kanaler og giftstoffer. Eliminering av giftstoffer blir lett når kanalene er myke og giftstoffer er løse.

- Pradhana Karma:. Dette er den viktigste avgiftende prosess. Myknede giftstoffer blir utvist fra kroppen ved fem metoder, som har gitt navnet til prosessen. "Panchakarma" (Pancha = 5, Karma = prosessen).

De fem metodene er:
Vamana (gjennom Brekningsterapi),

Virechana (Utrensing gjennom urte inntak som skyller ut tarmen, diaré ),

Niruha basthi Basthi (klyster med urtemiks),

Anuvasana basthi (klyster med medisinert olje)

Nasya (nesedråper)

Raktamokshana (Blood utleie).

Lege kan velge hvilken som helst av disse avgiftende metoder i henhold til sykdom og forekomst av doshas.

- Paschat Karma: En streng diett og livsstil prosedyre må følges gjennom hele Panchakarma behandling. De rehabiliterende prosedyrer for å bringe tilbake kostholdet og livsstilen til vanlig regnes som "paschat Karma". I denne fasen bringes  fordøyelsen strømmen  tilbake til normaltilstanden. Legemidler administreres å vitalisere kroppen eller for å behandle sykdommen.

​
I løpet av panchakarma behandling må følgende regler følges nøye.
Man må bare bruke varmt vann å drikke, bade og til andre aktiviteter.
Sove på dagtid er kontraindisert.
Eksponering for ekstreme temperaturer eller værforhold har unngås.
å holde seg våken om natten er ikke tilrådelig
Mat som forårsaker dårlig fordøyelse kan ikke brukes.
Trening og psykisk stress har unngås.

Fordelene ved Panchakarma er som følger
Toksiner blir eliminert fra kroppen.
doshas blir Balansert.
Stress blir redusert og kroppen blir avslappet.
bremser aldringsprosessen og øker levetiden.
øker glød og glans i huden.
Øker kroppens immunitet og kroppens energinivå.
Forbedrer styrke, energi, vitalitet og mental klarhet

​Kort beskrevet om Panchakarma, etter beste evne av Parabhakti Ragnar Groen

Ayurveda er et sanskrit ord som betyr vitenskapen om livet. Ayurveda er Indias urgamle helsevitenskap med røtter mer enn 7000 år tilbake i tiden. Inderne liker å si at Hippokrates nok var legevitenskapens far, men Charaka, som er en av hovedskribentene i Ayurveda, var legevitenskapens bestefar. Både gresk og arabisk medisin, som har påvirket skolemedisinen i dens barndom, er kraftig influert av Ayurveda. I de senere år har Ayurveda fått en oppblomstring både i India og i vesten. Mange land har anerkjent Ayurveda som et naturmedisinsk helsesystem.

Helsekonsept

Ayurveda er et helhetlig helsesystem med hovedvekten på forebygging. Følelsesmessige og mentale ubalanser anses for å være av stor viktighet i utviklingen av sykdommer.  Helt sentralt i Ayurveda er at kropp, sinn og følelser er nært knyttet sammen, slik at man opererer med en samlet psykofysiologi.

I kartleggingen av dette benytter man seg bl.a. av tre grunnleggende prinsipper som anses for å være basis for alle funksjoner i både natur og i den menneskelige psykofysiologi. På sanskrit kalles disse prinsippene doshas og benevnes henholdsvis vata, pitta og kapha.
Doshaene sier noe om balansen mellom de fem elementer : luft, ild, vann, jord og ether.
(Disse fem elementene er forøvrig sentrale også i kinesisk medisinsk tankegang).
I kroppen vår vil elementet ild ha sammhenheng med fordoyelses ilden, luft vil ha sammenheng med pust bl.a. vann vil ha sammenheng med vesker i kroppen, jord sammenheng med skjelett etc., I sinnet og i foelelsene er vil elementenes balanse eller ubalanse reflekteres. Derfor naar man gjennskaper balanse mellom elementene virker dette baade paa kroppen fysisk og paa sinnet og paa det emosjonelle.

Vi er alle født med et grunnleggende og individuelt forhold mellom disse tre doshaene som skal sikre det optimale samspillet mellom kropp og sinn. Doshaene har både et kvantitativt og et kvalitativt aspekt og avvikelser fra det balanserte forholdet, oftest pga. øking av en eller flere av doshaene, som vil medføre en eller annen form for symptomer.

Definisjonen på god helse i henhold til Ayurveda

"Når en person har balansert doshaer, balansert fordøyelses ild, balansert kroppsvev, og når elimineringsprosessene fungerer normalt. Når sanser, sinn og selvet er fylt med lykksalighet. En slik person kan defineres som et friskt menneske."

Ayurveda helsesystem inneholder konkrete anbefalinger for kosthold, livsstil og relaterte urteblandinger. Det er en naturlig steg-for-steg prosess som bidrar til å gjenopprette balanse og skape helse.

Perfekt helse oppleves når sinn, kropp og følelser er i fullstendig harmoni.

Groft og kort oppsumert om Ayurveda etter beste evne av Parabhakti Ragnar Groen​

Hei igjen kjære venner og familie, her kommer neste reisebrev fra India.
Tok litt tid siden forrige da jeg har vært mye opptatt med å lage program og nettside for Norsk Meditasjonsskole som jeg holder på å starte opp. Nettsiden kan sees her: www.meditasjonsskole.no, en ett årig meditasjon og mindfulness utdanning starter opp i august. Tips gjerne venner og kjente som kanskje kan være interessert.
Denne teksten er skrevet på smarttelefon av mangel på laptop, så bær over med en eventuelle skrivefeil etc.
Etter å ha vært en lengre periode i Rishikesh (som jeg kommer med et eget reisebrev om) reiste jeg vestover for å være med i Walk of Hope with Sri M. Sri M er en spirituell lærer som har skrevet en spennende bok, Apprentice to an Himalayan Master. Sri M har nå over ett år gått på tvers av India med en gruppe mennesker, og møter underveis skoler og institusjoner og viktige mennesker, politiske og religiøse. Han holder underveis taler og foredrag og har en utveksling i forhold til budskap om å leve mer i enhet.

Jeg endte med å dra videre til The Golden Temple, da walk of hope hadde to hvile dager. Det gylne templet var vakkert plassert midt i en hellig dam i midten av tempel komplekset. Templet er vistnok dekket med ekte gull. Hver kveld bæres den hellig boken, som behandles som en guru, til sin seng, i en annen del av templet, og hver morgen med seremoni ut i det gyldne templet igjen. Det besøkte ca 100000 mennesker templet hver dag, ja mye mennesker var det der, allikevel kjente jeg en annen fred inni templet en i by-kaoset utenfor, det var godt å være der, til tross for menneskehavet. En annen imponerende ting alle disse menneskene fikk gratis mat! Det var litt av et imponerende maskineri, to store matsaler som tok flere hundre mennesker, serverte smidig og raskt alle sammen, slik at etter kanskje femten til tyve minutter hadde alle fått deilig mat og var ferdig spist...!
Oppvasken gikk radig unna av flere hundre mennesker, til et veldig rabalder av lyd. Maten ble laget i kjeler som nok tok mange tonn. Ånden av å tjene menneskene gjorde at de tilbød alle som kom opptil tre døgn overnatting gratis. For utlendinger fikk vi noe bedre kår, selv om standarden var enkel var atmosfæren god og jeg følte meg vel.
​
Under er bilde fra oppvasken som gjøres unna for de 100000 spisende...

Etter dette fikk jeg to riktig fine dager der jeg var med å gikk i Walk of Hope with Sri M. Fine taler og innslag fra barna på skolene vi besøkte. De virket kreative og flinke.Jeg må si India er rik på opplevelser, inntrykk og kontraster. Det å reise i India innebærer også å være utsatt for mye forurensning, ofte kommer sort puss ut ved pussing av nesen etter reising. Søppel etc finnes strødd her og der og India ser ikke ut til å ha funnet noe godt system for dette enda. På toget en dag ble min mindre bagasje med laptop, toalettsaker og annet frastjålet. Etter et øyeblikks misnøye, var jeg igjen like glad, da det ikke var noe mer å gjøre og noen vits i å være sur.
Jeg liker å være og er gjerne i tillit til menneskene rundt meg, men som nok alltid er lurt å livet å se litt ann menneskene rundt en og hvordan det er lurt å relatere til dem.
Ønsker om alt godt til alle!
Må alle erfare og gjenkjenne at vi er del av en stor helhet.
Beste hilsen
Parabhakti Ragnar Grøn

Nå vil jeg fortelle om mine opplevelser i Tiruvannamalay, populært kalt Tiru, ved det hellige fjellet Arunachala.
Jeg hadde ti dager ved dette herlige stedet, som kan anbefales for alle som er glad i meditasjon med mer. Dette stedet ligger sør i India, og har derfor et riktig varmt klima, det er i tillegg litt fuktig. De mest populære månedene å besøke dette stedet er derfor desember – februar. Stedet er ladet med en spirituell atmosfære, slik opplever i alle fall jeg det. Og mange spirituelt søkende mennesker er og tiltrukket til stedet av nettopp den grunn. Det gjør at finnes en menge forskjellige tilbud. En hel rekke med ulike mennesker holder Satsang (som betyr møte i sannhet), og er da en type spirituell lærere. Et slikt Satsang møte få gjerne den rette kvaliteten når den som holder møtet hviler i stillhet, sannhet, kjærlighet, frihet og enhet. (Med enhet menes at alt hører til og er del av en stor enhet, altså vi er ikke adskilt fra verden rundt oss, men vi er en del av den, og den er en del av oss.) Av alle Satsang lærerne i Tiru vil jeg tro noen virkelig hviler enhet, i denne realiseringen og erfaringen, og i forskjellig grad. Mens andre igjen har deler av sinnets ego tendenser igjen som kan spille seg ut på ulike måter, men da alle elever også er på forskjellige plasser i seg selv har også disse lærerne en rolle som kan være nyttig. Og man kan jo ha fine ting å dele selv om man har noen ego tendenser igjen også.

Til venstre: utsikt over Shiva tempelet i Turuvannamalay, tatt fra Arunachala.
​
En kveld tilbød restauranten jeg var på en stor buffet søndag kveld, som jeg spiste av, jeg forsynte meg ivrig av alle de indiske rettene som jeg var nysgjerrig på å smake. I starten var det riktig tilfredstillende og godt, men etter å ha spist mye og mikset mye, så ble det nesten litt mye av det gode. Slik opplevde jeg det med alle tilbudene om Satsang og spirituelle møter etc i Tiruvannamalay, det kunne være lurt ikke å kaste seg over alt for mange ting samtidig, det ville kunne skape fordøyelsesbesvær. Å fordøye for mange ulike læreres læren samtidig ville ikke lenger smake like godt.
For meg var en viktig del av i være i Tiru å bli kjent med Community'et, menneskene der, få nye venner, og også dele av meg selv. Jeg spilte Hamonium og sang ved flere anledninger sammen med andre musikere også for andre. Fikk oppleve å spille sammen med både Bansoori (Indisk fløyte), tabla (indiske trommer) og Gitar, det var riktig fint og utvidende opplevelse. Opplevde at stemningen på stedet bringte frem det å dele av meg selv.

Herre
gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tviler rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!
Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!
Amen

(Frans av Assisis bønn er en fredsbønn, som er oppkalt etter Frans av Assisi, fordi den gjenspeiler hans ånd.
Den ble antagelig skrevet på begynnelsen av 1900-tallet, og forfatter er ukjent. Bønnen ble først kjent da den ble trykket i 1912 på fransk i det lille franske magasinet «La Clochette» som en anonym bønn. Det finnes flere versjoner, også på norsk.)

Hei igjen godtfolk, venner og familie!

Siste ca ti dagene ble spendt i Rishikesh som jeg allerede fortalte noe om i forrige brev. Rishikesh er en by med masse tilbud rundt yoga og auyrvedisk behandling med mer, her tilbyr mange skoler yoga lærer utdanning hver måned for eksempel. Byen som ligger ved foten av himalaya har nok og kanskje i noen grad er fortsatt et sted der sadhu'er og yogi'er som ellers holder til i ulike himalaya områder kommer ned og bor over vinteren. Jeg var med på et program som min Kriya Yoga lærer holdt. Mange fine meditasjoner og kriya yoga program i den fine Kriya Yoga Ashramen. Swami Shankarananda Giri som han heter gjorde også mange ritualer som de virker å være opptatt av her i India. Ulike former for Puja eller Arati (mantra sang seremoni) er vanlig hver dag, og på kvelden flere steder i solnedgang ved Ganges. Mens jeg var i Rishikesh var det visstnok to «auspicious», hellige astrologiske tidspunkter, for bad i Ganges, da dro hele gjengen for å bade. Den ene gangen hadde vi først en slags type puja som varte i ca 4 timer... Etter den lange Puja'en og badet skulle vi spise, vi hadde nemlig med et helt kjøkken på turen og det ble laget masse mat. En lang rekke med oransje-kledde «sadhu'er» satte seg etterhvert opp på en lang rekke, da de så det ble laget mat. De ble så servert først og fikk seg et deilig gratis måltid som sikkert riktig ble satt pris på.

Det var ganske kaldt generelt i Rishikesh mens jeg var der, men på dagtid da jeg badet ikke så kalt. Men brukte ellers særlig morgen og kveld boblejakke, stilongs, lue og votter...
Har ellers hatt en lyst til å utforske huler der sadhu'er har sittet og meditert for å meditere der og kjenne på stemningen med det! :) Rakk kun å besøke en så langt. Muni baba's hule, en sadhu som lever naken året rundt i all slags vær, men han traff jeg ikke... Etter å ha sittet en stund å meditert i hulen, noe som var riktig fint, kom tempel ansvarlige løpende og ropte; «come come quick, elephant is coming...» Det hastet visst veldig... Han mente at elefantene kom snart, ettersom kvelden nærmet seg. Det er nemlig mange ville elefanter i områdene rundt Rishikesh, og som visstnok kan være farlig, i allefall om de føler seg truet... Etter at personen hadde mast noe veldig og selv gått nedover til Rishikesh og jeg fikk fred igjen gikk jeg tilbake og satt i hulen litt til. Jeg tar ikke alltid det inderne sier helt seriøst..., etterpå kom han tilbake, og da han forstod meg så var han mer avslappet og vi pratet litt. :) Det var nok ikke en slik veldig fare på fære med elefantene likevel.

I går hadde jeg en lang dag med reising. Reiste fra Rishikesh ned til Tiruvannamlay der jeg er nå. Tiruvannamalay ligger i den sørlige delen av India, tok flyet ned til Chennay og så 4-5 timer's taxi hit. Vært litt trøtt etter reising men kommer seg nå. Var tidligere i dag på Sri Ramana's Ashram. Der var det en riktig god atmosfære og jeg kommer nok til å tilbringe tid der hver dag. På samme måten som jeg opplever atmosfæren jeg er i på retreat i Spania, der jeg har vært så mye de siste årene, som veldig god og som en hjelp til meditasjon, slik er det også i Ashram'en til Ramana Maharshi (som jeg kanskje forteller noe mer om senere). Her er også det hellig fjellet Arunashala. Jeg har reist ned hit med en venn fra meditasjonsmiljøet i Spania, Arista, koselig med selskap.
Her i sør India er det riktig varmt, et helt annet klima en jeg kom fra, noen og tretti grader på dagtid..., litt overgang til å begynne med...

En ting jeg fikk kjenne litt på i Rishikesh er hvem jeg er i møte med en annen kultur og med andre ritualer enn jeg er vant med. Opplever at det er fint å være åpen for å erfare nye ting, kunne se ting på nye måter. Samtidig er det også viktig å være sann til hva som kjennes riktig i en selv, hva man vil være med på og ikke. Jeg opplever at vi alle har tilgang til sannhet i oss selv, ved å lytte innover kan vi kjenne hva som er sant i en gitt situasjon, slik er sannheten egentlig helt enkel. Noen ganger kan vi la gamle ideèr og vaner, om feks hva man burde gjøre eller ikke, komplisere den enkle sannheten.
Det er også en sannhet som vi har tilgang til som er den store sannheten, kan vi si, som vi kan si er som et stort felt som alt kommer far og trekkes tilbake til. Dette feltet kan også beskrives eller oppleves som Stillheten eller Kjærligheten, som er bortenfor tid og rom.

Jeg lar det være med dette for dette brev.
Ønsker om alt godt til alle!

Fred! Om Shanti!