Reisebrev: Tiruvannamalay ved det hellige fjellet Arunachala.

Nå vil jeg fortelle om mine opplevelser i Tiruvannamalay, populært kalt Tiru, ved det hellige fjellet Arunachala.
Jeg hadde ti dager ved dette herlige stedet, som kan anbefales for alle som er glad i meditasjon med mer. Dette stedet ligger sør i India, og har derfor et riktig varmt klima, det er i tillegg litt fuktig. De mest populære månedene å besøke dette stedet er derfor desember – februar. Stedet er ladet med en spirituell atmosfære, slik opplever i alle fall jeg det. Og mange spirituelt søkende mennesker er og tiltrukket til stedet av nettopp den grunn. Det gjør at finnes en menge forskjellige tilbud. En hel rekke med ulike mennesker holder Satsang (som betyr møte i sannhet), og er da en type spirituell lærere. Et slikt Satsang møte få gjerne den rette kvaliteten når den som holder møtet hviler i stillhet, sannhet, kjærlighet, frihet og enhet. (Med enhet menes at alt hører til og er del av en stor enhet, altså vi er ikke adskilt fra verden rundt oss, men vi er en del av den, og den er en del av oss.) Av alle Satsang lærerne i Tiru vil jeg tro noen virkelig hviler enhet, i denne realiseringen og erfaringen, og i forskjellig grad. Mens andre igjen har deler av sinnets ego tendenser igjen som kan spille seg ut på ulike måter, men da alle elever også er på forskjellige plasser i seg selv har også disse lærerne en rolle som kan være nyttig. Og man kan jo ha fine ting å dele selv om man har noen ego tendenser igjen også.

Til venstre: utsikt over Shiva tempelet i Turuvannamalay, tatt fra Arunachala.
​
En kveld tilbød restauranten jeg var på en stor buffet søndag kveld, som jeg spiste av, jeg forsynte meg ivrig av alle de indiske rettene som jeg var nysgjerrig på å smake. I starten var det riktig tilfredstillende og godt, men etter å ha spist mye og mikset mye, så ble det nesten litt mye av det gode. Slik opplevde jeg det med alle tilbudene om Satsang og spirituelle møter etc i Tiruvannamalay, det kunne være lurt ikke å kaste seg over alt for mange ting samtidig, det ville kunne skape fordøyelsesbesvær. Å fordøye for mange ulike læreres læren samtidig ville ikke lenger smake like godt.
For meg var en viktig del av i være i Tiru å bli kjent med Community'et, menneskene der, få nye venner, og også dele av meg selv. Jeg spilte Hamonium og sang ved flere anledninger sammen med andre musikere også for andre. Fikk oppleve å spille sammen med både Bansoori (Indisk fløyte), tabla (indiske trommer) og Gitar, det var riktig fint og utvidende opplevelse. Opplevde at stemningen på stedet bringte frem det å dele av meg selv.

---

En annen liten ting jeg hadde en liten refleksjon rundt er sadhu'ene her i India. India har en gammel tradisjon i forhold til at man kan forsake det å føre et vanlig liv, for heller å vie seg til en åndelig søken. Man vil da typisk bli en sadhu og kle seg i oransje klær. Inderne har innebygget respekt for sadhuene, det ligger i kulturen. Tradisjonelt sett, og kanskje ideelt sett, og kanskje dette er mer levende på landsbygda at det vil være en utveksling mellom en sadhu og landsbybefolkningen. Sadhu'en for mat og kanskje også losji (særlig på landsbygda) og tilgjengelg underviser han, synger åndelig inspirerte sanger og er med på å skape en åndelig atmosfære som landsbyborgene setter pris på. I byene så er det dessverre flere som egentlig mer kan kalles tiggere som kler som opp som sadhuer, de tenker vel og opplever at da får man lettere respekt og mat. Men dessverre så vil denne typen sadhuer ikke ære den opprinnelige intensjonen på å bli sadhu på en optimal måte. For eksempel utenfor Ramana Ashramen så kunne det stå nesten en kø av sadhu tigere å tigge om penger når man kom ut av ashramen... I gatene i nærheten var det også mange av dem. Kanskje har de hatt vanskelige liv, og endt opp slik, de sover gjerne på gaten... Men det mangler nok litt tæl i noen av dem... en Inder jeg traff hadde tilbudt en av dem en type passende jobb, men det var ikke interessant. På baksiden av Arunchala fjellet er det stille og fredelig, bare natur. Jeg kom til et fint tjern da jeg var på tur, her holdt det til mange mer «ordentlige» sadhu'er. De satt gjerne i hulene (som det er mange av på Arunachala fjellet, mange er mer ukjent og gjemt) og mediterte, og kom ofte på dagtid og badet i dette kjernet. Disse var ikke tiggere som skulle ha noe fra èn, men noen som søkte dybde i seg selv.

​Til venstre: bilde av tjernet der sadhu'ene var.

Ramana Maharshi var en stor og viktig spirituell lærer i India første halvdel av 19. hundre tallet. Han hadde en transformerende opplevelse da han var 16 år, historien kan leses i egen blog her. Kort tid etter denne opplevelsen, flyttet Ramana til det store Shiva tempelet i Tiruvannamalay, og senere flytte han til «Om hulen» der han mediterte i 17 år i. Ramana har vært med på å skape mye av atmosfæren som man kan oppleve i Tiru i dag. I tillegg sies det at fjellet Arunachala er et Shiva fjell, og har et eget nærvær ved seg, noe jeg egentlig kunne merke, blandt annet da jeg var på tur både rundt fjellet og på fjellet og eller var i nærheten der eller i hulene.
Da jeg satt i Om hulen og mediterte kunne jeg føle stillheten satt i veggene. Det gjorde den også i Ashramen der Ramana hadde holdt til, selv om det var mange mennesker der, ruvet stillheten når man tok oppmerksomheten innover. Ramana hadde en veldig direkte læren i forhold til å bli kjent med hvem man er, og spørmålet «Hvem er jeg» treffer hans læren godt.

Nedenfor er jeg utenfor Om Cave, eller Virupaksha Cave

---