Dette reisebrevet kommer til å bli et noe mer personlig brev. Men kjenner at jeg vil skrive det slik. En av mine hovedpunkter på min 4 måneders reise til India, var å besøke noen av hovedpilgrimsstedene i Himalaya, dette mot slutten av oppholdet da klimaet kun da ville tillatte det. Gangotri er et av hinduenes 4 viktigste pilgrimssteder som ligger i Himalaya områdene. Litt ovenfor Gangotri, ved Gomukh, kommer den hellige elven Ganges ut av en hule under breen. I Gangotri er det et tempel som i sommerhalvåret har en lingam (hellig statue, sten eller gjenstand, som holder vibrasjonen av en form av det gudommelige) i dette tilfellet Ganga (den hellige gudinnen og vibrasjonen som i følge den gamle 'puranic' historie reiste ned fra de himmelske sfærer og nå velsigner elven Ganges med sitt nærvær og vibrasjoner. På dette tidspunktet på min reise bestemte jeg meg for å reise til Gangotri. Gangotri ligger i en høyde på ca 3150 moh. Jeg ville leie scooter i Rishikesh og kjøre oppover, via Uttarkashi. Folk jeg pratet med mente man trengte ordentlig motorsykkel på lengre reise opp i fjellene, men da jeg selv ikke hadde erfaring med motorsykkel, men hadde fått erfaring med scooter i Rishikesh, slo jeg disse rådene til side, og visste at scooter ville gjøre jobben fint. :-) Et element som gjorde en slik reise særlig spesiell for meg var at jeg visste at jeg ved å reise opp i litt høyre høyde måtte møte et gammelt traume relatert til høydesyke. I 2002 gikk jeg på tur i Himalaya i Sikkim området, jeg gikk fort opp til en høyde på ca 4500 moh, uten hviledag. Og ble skikkelig dårlig. Det ble en skremmende og traumatisk opplevelse der jeg i tre dager var forholdsvis alene i fjellene med bare stein og berg , og følte at kroppen når som helst ville kunne kollapse og jeg ikke klare mer. Jeg kom meg etter tre dager ned til nærmeste landsby, og kom meg videre ned til lavlandet på sykehus. Men sjokket som hadde vart så lenge, ble sittende igjen i kroppen og psyken. Jeg kom meg gradvis, men selv år etterpå ville jeg kjenne symptomer bare ved å være i 'lignende' fjell i Norge, selv om dette ville være mye lavere høyde. Derfor hadde jeg til tross for min naturlige dragning mot Himalaya ikke reist dit igjen etter denne opplevelsen. Jeg fant ut at jeg måtte reise gradvis opp i høyden og snu med en gang det evt. var nødvendig. Og slik kunne møte det gamle traumet og redselen så mykt og gradvis som mulig. Derfor var det fint å ha scooteren, riktignok var det litt uvant og jeg ble fortere sliten, av å kjøre på Indiske veier i fjellene. Etter et par dagers fin scooter tur, med fine omgivelser og spontane overnattings steder, kom jeg til Gangnani. Her var det varmekilder med sulfur som var fine å bade i. Jeg overnattet her i høyde på ca 1900 moh. Jeg visste at det var først neste dag jeg måtte møte høyde utfordringen og redselen i større grad. Jeg hadde tidligere på reisen vært i Dharamshala, da bodde jeg i en høyde på 1900 moh. I Dharamshala hadde jeg en dag prøvd å gå opp til et sted i en høyde på 2500 moh. Da hadde høydesyke symptomene plutselig slått til, uventet, vanligvis skal en slik høyde ikke være noe problem, men med min kropp med den tidligere historien, var jeg nok mer utsatt, samt at jeg generelt var litt redusert i kroppen akkurat på det tidspunktet. I Gangnani merket jeg allerede at jeg var kortpustet, og kun klarte å gå en liten forsiktig tur, og ikke turte og kjente at heller ikke skulle, gå for langt eller mye. Neste morgen dro jeg avgårde med scooteren, det bar oppover og oppover, men på scooteren kunne jeg sitte avslappet, og måtte ikke anstrenge kroppen slik jeg hadde gjort i den tidligere traume opplevelsen. De fleste andre reisende til Gangotri ville reise direkte dit på en dag. Min plan var nå å ha neste stopp i Harsil i en høyde på ca 2700 moh. for å akklimatisere der. Dette ville være høyere en da jeg bare noen uker tidligere i Dharamshala fikk psymtomer. Noe jeg snart fikk se var at veien beveget seg høyt opp fra dalen opp til en annen landsby før den gikk ned i dalen til Harsil igjen, altså måtte jeg nå opp over 3000 moh. Å be / bønn: Jeg vil kort si noe om det å be eller om bønn i min erfaring. For meg er bønn en del av min åndelig vei og fordypning i meditasjon. I vår vestlige verden i dag så er min følelse at det generelt er store variasjoner i om man tar på alvor at det er noen kraft i bønn. Dette tror jeg igjen er forbundet med vår relasjon til Gud eller Gudsbildet i vesten i dag. Jeg følte for å skrive litt ekstra om Gud og gudsbildet vårt og har dette sist i brevet. I vesten føler kanskje mange ikke lenger for å be til en Gud som man har inntrykk av er en dømmende Gud, eller en Gud man ikke hvem hva eller hvem er. Selv opplever jeg at jeg kan sanse, kjenne, oppleve Gud både som en mer formløs kraft, som alltid finnes og alltid er nærværende, som kan erfares som endeløs fred, uendelig stillhet eller kjærlighet. Eller jeg kan i tilfeller som feks i bønn adressere denne kraften i form av feks himmelske far, gudommelige mor, som mesteren Babaji, Yogananda eller Jesus Kristus, eller elskede. Å tiltale Gud som elskede er nok litt uvanlig i kristen tradisjon, men ikke uvanlig innen enkelte andre tradisjoner som sufisme feks Rumi (den kjente Sufi poet) Når vi ber til Gud, eller den tidløse Stillheten, eller den endeløse kjærlighet (vi kan ha vårt eget navn eller relasjon til denne kraften som er bak alt det skapte) fra bunnen av vårt hjerte fra vårt innerste så får vi svar, så vekker vi det gudommeliges respons, det er min erfaring fra mitt eget liv og fra hva jeg har sett rundt meg. Da jeg begynte turen opp i fjellene var bønn til blant annet gudommelige mor noe som kom naturlig. At det utrykte seg mot formen gudommelige mor hadde nok sammenheng om at jeg ba om at turen opp i fjellene måtte bli myk og vennlig, at gudommelige mors velsignelser måtte være med meg, at hun måtte omfavne meg og ta vare på meg. Mine tidligere tøffe høydesyke opplevelser hadde opplevdes så harde, og jeg følte det var viktig å ha mykhet med meg. Da jeg begeveget meg oppover og oppover til landsbyen før Harsil, kjente jeg litt til høyden særlig i hodet (men det låste seg ikke i kroppen og lunger enda slik jeg hadde opplevd tidligere), jeg kjente angsten lå på lur. Jeg stoppet scooteren og bare stod stille og lot mykheten komme over meg, det hjalp. Så kjørte jeg veeeeldig sakte og mykt videre oppover, og stoppet igjen, lot spenningene få rom og hvile. Så saaakte videre, så stopper igjen. I denne fasen passerte jeg et landsbyområde og noen mennesker her og der, jeg gjorde inntrykk av at jeg nøt utsikten mens jeg fikk inntrykk av at de lurte på om det var noe galt med scooteren som kjørte så sakte. Jeg vurderte for hvert stopp om jeg burde snu og kjøre ned igjen, men etter en hvil der jeg ga nervesystemet rom til å roe seg ned endte jeg med å kjøre sakte videre hver gang. Til slutt var jeg på toppen og kjørte sakte og mykt ned til Harsil. Flere ganger i livet har jeg presset meg selv for hardt, blant annet ved den tidligere høydesyke opplevelsen, samt en senere annen traume opplevelse samt til tider i små og store ting i livet ellers. Denne scooter turen ble et eksempel på å ikke presse meg selv for hardt, men likevel ha mot til å utforske å være levende og gjøre noe jeg drømte om og hadde lyst til å gjøre, men med villighet til å snu eller stoppe når nødvendig. Fremme i Harsil var det vakkert, storslagen natur med snødekte topper i bakgrunnen. Harsil lå i bunnen av en dal der Ganges fløt gjennom, flere smale sidedaler kom ned her. Det var grønt og spredt bebyggelse. Kroppen opplevdes følsom for å være aktiv etter å ha kommet opp i høyden, og jeg gikk kun noen små lette turer, igjen husket jeg på å være myk og ikke presse for å skulle klare å gå mer eller lenger. Neste morgen kjente jeg trangen for å bevege meg videre opp til Gangotri som var målet. Jeg tenkte at nå hadde jeg hvilt to steder underveis der de aller fleste andre bare drar rett opp så jeg tenkte det burde være ok å forsøke å reise videre. Jeg tok igjen scooteren, etter den tross alt vellykkede opplevelsen fra dagen i forveien gikk det lettere denne dagen, det var mer tillit i kroppen og psyken. Og ikke lenge etterpå var jeg fremme i Gangotri. Jeg møtte umiddelbart mange trivelige andre vestlige mennesker og hadde en fin dag i denne vesle fjell tempel landsbyen. Tempelet var stengt da det var for tidlig på sesongen til å være åpent, men det gjorde ikke noe, reisen dit handlet om noe annet en å måtte komme inn i tempelet. Om natten i Gangotri våknet jeg halvett etter to timers søvn. Da hadde kroppen problemer med å puste. At pusten var ufri og kroppen hadde problemer med å puste naturlig kjente jeg allerede så altfor godt til fra min tidligere opplevelse hvor dette også ble sittende igjen i lengre tid i etterkant. Frykten lå nå på lur. Det jeg gjorde var å gi oppmerksomheten til meditasjon og lot pusten være som den var. Det ble nå ikke mulig å sove lenger og jeg lå resten av natten uten at det var mulig. Min bønn som jeg hadde sendt ut om at mine opplevelser måtte være myke og ikke bli harde var fortsatt med meg. Det hjalp meg til at denne natten på sin egen måte ble en verdifull og på sin måte fin opplevelse… Ved å gi oppmerksomheten til meditasjon kunne jeg være nærværende en stillhet og et nærvær som tok meg bort fra å låse kroppen og pusten ytterligere i angst til å hvile i fred. De neste fem timene denne natten var ikke kjedelige og ved hjelp av meditasjonen var det mer stillhet og fred en ubehag. For de som ikke kjenner så mye til meditasjon så handler det mye om ulike måter å rette oppmerksomheten bort fra unødig tankespinn, til å være nærværende (til å begynne med ofte nærværende kroppen eller pusten på ulike måter, og etterhvert nærværende den evige freden, stillheten og kjærligheten som finnes overalt alltid, bakenfor og inni alt det skapte). Halvseks om morgenen pakket jeg og kjørte så ned fra fjellet igjen ned til Uttarkashi. Oppholdet i Gangotri kunne ha vært lenger, men jeg må si meg fornøyd og glad for at min spennende reise tross alt gikk så godt som den gjorde, og ikke medførte noen videre retraumatisering. Vel nede i Uttarkashi jeg holdt på å reise videre selv om jeg hadde ønsket å besøke stedet, men møtte så noen tilfeldig som visste meg en riktig fin ashram ved Ganges, stille og fin. Først var pusten litt hemmet, men jeg sov godt første natten og det virker som mye har sluppet av høydesymptomene nå. India er et spennede land som ofte gir innholdsrike opplevelser. Skal ha noen dager til i Uttarkashi da det er fint og godt for meditasjon her jeg er nå. Ønsker om alt godt til alle! Må himmelske far, gudommelige mor, helgener fra alle religioner velsigne oss alle. Må vi alle lære å leve i trå med din vilje elskede Gud, inspirer oss og fyll os med ditt nærvær. Aum, Fred, Amen Litt om vårt gudsbilde i vesten i dag. Vi opplever generelt at det før i tiden var mye overtro. Men med våre teknologiske, vitenskapelige og materialistiske fremskritt tenker den kollektive bevisstheten i dag at vitenskapen har alle svarene (dette litt grov og forenklet og slettes ikke slik alle tenker), og Gud og eller bønn er ikke viktig… Opp gjennom årene har den kristne tradisjon ofte fremstilt Gud som en dømmende Gud. At vi er født som syndige mennesker og ved å akseptere kirkens ulike bud etc. får vi forlatelse. Det sies at de siste par tusen år har vi levd i ‘kali yoga’ en mørk tidsalder med hensyn til at menneskene har levd i forglemmelse av vår gudommelige natur. Det at vi alle er en del av helheten, av guds skaperverk, at vi alle slik er guds barn kan vi si. (Noe Jesus Kristus var fullt våken og realisert i erfaringen av.) Når menneskene opplever seg selv som adskilte fra helheten, fra hverandre, fra naturen og omgivelsene rundt seg, så kan mer primitive basis instinkter som ønsker å ha makt og kontrollere for å sørge for sin egen overlevlse ta over. Slike krefter har også infiltrert kirken opp gjennom årene. Dette kan vi se ved å se på historien hvor mye fælt som til tider har blitt gjort i kirkens navn. Slike krefter har også påvirket gudsbildet, og skapt en dømmende Gud som er adskilt og separert fra oss selv. Slike krefter har også skapt at bildet vi ser oftest av Jesus Kristus er hengende på korset. Ikke en Jesus Kristus i bildet av endeløs kjærlighet, som ville være mye mer korrekt eller passende symbol å fylle våre hjerter med. I kristen tradisjon har det fra min egen erfaring vært uklart hva slags bilde man har av Gud. Er den en gammel vis mann med skjegg… (nei ikke akkurat det…) Mange ved å reflektere over det vil kanskje være enig i at det handler mer om en slags positiv skapende kraft som ligger bak det skapte. Min egen opplevelse eller erfaring / følelse / persepsjon er at det ikke Gud handler om en adskilt entitet som sådan. At Gud derimot er en uendelig intelligent og uendelig kjærlighetsfull kraft bak alt det skapte som vi vi i øyeblikk kan erfare i større grad en andre. Men som allikevel alltid er der. Det varierer bare hvor våkne og reseptive vi er og i hvilken grad Guds nåde velsigner oss i øyeblikket, til å erfare ham eller henne, egentlig er den nåden der alltid… Uten guds nærvær og kraft bak alt det skapte ville alt bare vært kaos. Universet er uendelig komplisert og fint og smart bygd opp fra mikro kosmos til makro kosmos. Hvordan naturen er bygd opp, med de ulike sykluser med mer, er helt utrolig. Vi har kommet ut fra Guds essens og Guds essens er i oss. Menneskene, er skapt i guds bilde, sies det, og har en helt unik mulighet til å våkne opp til å erfare enhet med skaperen og alt det skapte. Men kan oppleve lidelse når denne erfaringen ikke er der.
1 Comment
|
Parabhakti's blog!
Archives
March 2018
Categories |